Møte med Heidi Dahle

Tekst: Dag A. Knudsen. Foto: Privat.

Hvordan er det å jobbe i hjemmetjenesten?
-    Jeg synes det er en veldig all right jobb, å få jobbe med mennesker. Vi får jo mer og mer å gjøre fordi det ikke er sykehjemsplasser. Mange ønsker også å bo hjemme, blant annet er det mange demente som bor hjemme. Vi vet faktisk aldri helt hvem vi skal til, så det er spennende. Jeg er utdannet hjelpepleier, og jeg gir medisiner, stell og pleie. De fleste er godt over 80 år, de kan være ensomme og trenger noen ord og litt oppmuntring. Men det er en del psykiatri også, fordi det er lange ventelister for behandling. De trenger ofte bare at vi er tilstede og gir noe av oss selv med samtale og trøst. Rus er det også noen steder, og folk som trenger hjelp til litt forskjellig. Mange har ikke pårørende og har ofte bare oss i hjemmetjenesten som kommer innom.
-    Men det er alt dette som gjør jobben givende. Det er både spennende og tøft når folk må klare seg så mye selv. Jeg jobber kveld, og kveldsstellet er ofte litt enklere enn morgenen. Men noen ganger må vi være to, i tillegg til at vi bruker hjelpemidler. Av og til er jeg litt vaktmester også, og så kan det komme inn alarmer. Vår tide er begrenset, og noen ganger kan vi bli litt forsinka, men vi jobber jo med mennesker og kan ikke stresse. Ellers jobbet jeg en stund på Mosserødhjemmet hvor jeg sang med de demente, det var veldig fint. Men 50% stilling er nok for meg, det er bare noen få som har 100%. 

Snart er det valg til menighetsrådet igjen, du har sittet der i to perioder. Hvordan har det vært?
-    Jeg synes det har vært all right. Noen ganger er det litt mye å sette seg inn i, men jeg har lært masse. Det er mange avgjørelser, og vi er jo med og bestemmer mye, blant annet om økonomi, for eksempel når det har vært oppussing av kirka. Da brukte vi jo mye penger, men menigheten er jo godt stilt, og mange stiller opp frivillig. Ellers må du ha mening om ting, og det er ikke alltid så lett. Det fine er at vi sitter i utvalg, og der kan vi ofte bidra med noe vi har mer interesse for. Særlig i starten syntes jeg nok det var litt vanskelig å si noe, for noen har en posisjon og oppleves sterkere. Da er det ikke alltid så enkelt å si imot, jeg burde kanskje si ifra mer. Vi har jo ulike meninger, og da kan det være vanskelig når man ikke støtter flertallet. Etter hvert har jeg nok følt meg mer hjemme i alt dette.

Heidi forteller at hun er vokst opp i metodistkirken der faren var prest. Hun er født på Notodden, men flyttet derfra da hun var to år. Foreldrene var fra Flekkefjord, men de flyttet ca. hvert 4. år, så hun har bodd både i Moss, Kragerø, Hamar, og Tistedalen. 
-     Den gang var det masse folk i kirka; ungdommer, speider og møter. Jeg var med på det meste, og jeg likte å synge. Jeg bodde bra, og vokste opp i et trygt og godt miljø. Men jeg ble nok litt rotløs på grunn av all flyttingen, jeg måtte jo stadig finne nye venner. Men så flyttet jeg hjemmefra, og begynte på musikklinja på Haugetun folkehøgskole. Dette var en kristen skole ikke så langt hjemmefra. Det var en skole med ca 80 elever, og jeg opplevde mye det skoleåret. Det var et allsidig miljø, med mange ikke-kristne også, og jeg husker at jeg grein mye da det året var slutt.
-    Jeg var kav østfolding i språket på denne tiden. I en periode bodde jeg i metodist-kirken på Mysen. Der jobbet jeg som klokker og vaktmester. Jeg jobbet også på bokbinderi i mange år. Og så var jeg fjøsrøkter, på en gård med griser. Samtidig var jeg også dagmamma, og jeg malte og jobbet med det meste. Jeg hadde forresten gått på husmorskolen i Halden, der vi også lærte å gå i fjøset, og vi lærte hagestell, om planter og urter. Skole var selvforsynt med melk og egg fordi de hadde kuer og høner.

Hvordan havnet du i Sandefjord?
-    Jeg flyttet til Oslo da foreldrene mine bodde der, og gikk på hjelpepleierskolen. Det var da jeg traff Frode på en litt spesiell måte: Jeg fant et spørreskjema i Hjemmet som handlet om å bli venner. Jeg syntes det var litt artig, fylte inn 135 spørsmål og sendte det inn. Der ble skjemaet matet i en datamaskin, og jeg fikk opp et forslag til en venn som ikke var særlig aktuell. Men litt lenger nede dukket Frode opp, og vi møttes da han kom på en tur til Oslo. Han bodde da i Sandefjord, og etter dette ble det lite studier i helgene, men mange turer til Sandefjord. Vi var 29 år, det var full klaff, og vi giftet oss i 94.  Det ble reportasje i Hjemmet, og flere blader, radio, og diverse TV-programmer der det handlet om hvordan folk møttes. Det var ikke så mange dating-apper og TV-programmer om dette den gang. 

Du er jo vokst opp i kirka, men hva slags tro har du egentlig?
-    Jeg hadde en opplevelse i Tistedal som 15-16 åring. Jeg ble overveldet av en voldsom følelse en gang jeg sang «Namnet Jesus, skjøna namnet Jesus» sammen med en omreisende evangelist. Ellers har jeg hatt troen hele tiden, og har opplevd det trygt og godt. Det har nok vært litt av og på med engasjementet, men troen kan jo være sterk uten at man går i kirka, og jeg har jo også ikke-kristne venner. Nå synes jeg det er godt å være i det kristne fellesskapet, jeg kan be når ting er vanskelig, og føler jeg er blitt litt sterkere. Jeg leser litt mer i bibelen og skjønner mer av ordene der. Og da hjelper det også med Alphagruppa, det blir mer interessant der.

Hvordan er Gud? Hvilket bilde har du av han?
-    Gud er der oppe. Han er en god og varm person, han er også nær og har forståelse for oss.  Men i kirka føler jeg at vi snakker mye om «saker», men litt for lite om Gud selv og det som treffer deg. Også når vi synger og noe berører deg, burde vi kunne prate mer om det, vi kommer ikke så lett inn på det personlige. Kveldsåpent har imidlertid vært en sånn mulighet. Og det er fint med lovsang i kirka, det er jo også et språk. Jeg savnet nok denne nærheten mest i starten, men det er alltid vanskelig å komme inn i et fellesskap, det er lett å føle seg utenfor. Og mange glir nok unna igjen. Jeg tenker det er viktig å fange opp nye, og kanskje tørre å være litt mer personlig.